Angsten sitter enda

Husker du da du gikk på skolen og måtte gå forbi den kule gjengen med ungdommer. De var like gamle som deg, men både du og de følte at de var hakket bedre enn deg. Du ønsket å være som dem.

Du går forbi og du hører navnet ditt, men du vet de ikke snakker til deg, men om deg. Hvor feit du er, hvor stygge klær du har, hvor dum du er etc.

Jeg husker det utrolig godt, og hvordan jeg ofte gikk store omveier for å unngå å måtte gå forbi dem. Jeg tenkte alltid at nå snakker de om meg, kritiserer meg, ler av meg.

Og i ungdommen gjorde de det.

Den angsten som ble bygget opp da, sitter enda.

I en alder av 31 år, syntes jeg fremdeles det er grusomt å gå forbi en gjeng med ungdommer. I mitt hodet er jeg tilbake til ungdommen. Tilbake til hvordan det føltes da.

Jeg vet jo at det ikke er slik. De bryr seg ikke døyten om at at en voksen kvinne de ikke kjenner går forbi. Og jeg går forbi, samtidig som jeg forteller meg selv at de ikke bryr seg. Det har blitt mye bedre. Men første tanken som slår meg er fremdeles den følelsen jeg hadde i ungdommen.

Enkelte ganger tar jeg fremdeles omveier, men det er heldigvis sjeldent.

Om den angsten noen gang kommer til å gi slipp, det vet jeg ikke, men jeg håper.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

2 Kommentarer

  1. Ã… lese dette var sterkt. Hadde det helt likt som deg, og det sitter i meg enda. Føler alltid at folk snakker om meg, i negativ forstand… Rart det der at de vonde minnene og følelsene skal sitte sÃ¥ godt, selv etter at vi har blitt voksne.

    En av grunnene til at jeg ikke liker å gå tur alene er dette med ungdommene som man ofte møter. Syns det er ubehagelig. Føle blikkene. Høre latteren. Og kanskje til og med høre at de snakker om meg.

  2. Dette var veldig kjent også for meg.

    Eg trur eg har blitt mykje flinkare til berre å gi blanke og ikkje tenke slik lenger, for det er jo berre tull, eg er jo passert 30, men slikt sit LENGE i kropp og sinn. Går eg forbi ein ungdomsgjeng i byen, så tek eg meg i å føle at det er meg dei ler av etc.

    Når ein til dømes i ein alder av ca 15 år blir brukt av jamngamle til å gjere narr av/henge ut andre folk (dei tulla med ein fyr, slik at eg høyrde det, og han oppdaga at eg høyrde det. Og han var SÅ tydeleg SÅ flau over å i det heile tatt skulle bli kobla til meg, fordi eg var den tjukke jenta), så lagar det ganske djupe spor. Skikkeleg pubertalidiotisk oppførsel av desse folka, som nok har gjort meir med meg enn folk kanskje ville tru. Eg lot jo som ingenting der og då, men eg har ikkje gløymt det. Ganske irriterande, egentleg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *