Vi er slaver til tallene

Igjennom hele livet har tall noe å si. Vi kommer ikke utenom tall, uansett hvordan men vender på det. Vi får et tall når vi blir født, på en dato. Vi er så gamle på et vist tidspunkt. Vi går i en spesiell klasse på skolen, har jobbet så og så lenge. Vi kan gjør noe når vi er så gamle, og ikke noe hvis vi har blitt for gamle. Og dette med tall gjelder spesielt når man er på diett eller ønsker å gå ned i vekt.

Man skal spise så og så mye kalorier, så mye skal være karbohydrater, så mye fett og så mye proteiner. Vi må forbrenne så og så mye kalorier, trene så og så lenge for at man skal forbrenne fett. Man bør ikke gå ned mer en så mye i uken, men man kan forvente å gå ned så mye i uken. Er man så høy skal man veie så mye og er man så lav skal man veie så lite.

En sjokolade inneholder så mange kalorier og så mange karbohydrater. Hvis man ikke spiser det kan man spise det eller om jeg spiser det har jeg spist alt for mye av det ene eller det andre.

Tallene er med på komplisere hverdagen, enten man vil det eller ikke. Man går på vekten og ser at man har gått opp noen gram og dagen er ødelagt og det er krise. Vi har gått ned noen gram og vi er i lykkerus. Vi teller kalorier eller karbohydrater, ser ned på oss selv om vi har gått over, trykkes oss selv enda lenger ned med å si at i morgen skal jeg gjøre det bedre, og hvis det ikke skjer så er det rett før man gir opp.

Jeg innrømmer at jeg er en slave til tallene. Hver dag skal jeg gå så og så mange skritt, vært i aktivitet i så og så mange minutter etc. Jeg veier meg, i perioder 2 ganger om dagen. Tallet på kvelden avgjør om dagen etter blir en god morgen. Men en ting jeg ikke gjør er å telle karbohydrater eller kalorier. Og det må jeg si er ganske befriende. Igjennom hele min vektnedgang på lavkarbo har jeg ikke telt hvor mye karbohydrater jeg får i meg.

For en person som ønsker å gå ned i vekt er nok de tallene som står på vekten den dagen i uka man veier seg, det som er det viktigste og som kan avgjøre hvordan veien videre går. Har man vært kjempe flink en uke, du vet du har gjort alt riktig, men ser at tallene du ønsker ikke er der, eller til og med kanskje har gått opp, ja da er det fort gjort å gi opp.

Poenget med hele innlegget er at vi bør bruke litt tid til å se på hva tallene gjør med oss, hvordan de spiller inn i vår verden. Hva så om du har gått opp noen gram denne uka, poenget er at du jobbet deg igjennom uka, jobbet deg mot målet, og selv om du har gått opp litt så er ikke alt tapt. Prøv å se på tallene som din venn og ikke din fiende. Om du skal bruke tall så prøv å se det positive i det. Denne uka var du kjempe flink og gikk masse turer, trente masse, spiste riktig, brukte tid på ungene, gikk lang tur med hunden, på deg selv, noe du hadde lyst til. Se på de tallene og se det positive i det.

For vi kommer ikke utenom tall, de er der. Noen tall kan man unngå. Man behøver ikke å gå på vekta hver dag, eller hver uka. Man behøver ikke teller kalorier eller karbohydrater ned til hver minste detalj så lenge man tar de riktige valgene. I perioder følger man mer med enn andre, men ikke bli altoppslukende i tallene. De skal ikke styre vår hverdag.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *