Luzern Halvmaraton L

Da kan vi gå normalt igjen.

Jeg har hatt noen dager hvor jeg har vært fryktelig stiv. Mandagen var verst, da ble jeg stort sett i senga hele dagen. Men det er jo som forventet med tanken på at jeg ikke hadde løpt noen ting 4 uker før løpet.

Men denne stiv og stølheten har ikke gjort lysten på å stille til start igjen noe mindre. Treningen til maraton begynner om noen uker.

Men nå til selve løpet.

Løpet startet kl 9, så jeg var oppe kl 7. Jeg fikk pannekaker til frokost. Det og poweraid, artig kombinasjon. Jeg var fryktelig nervøs. Min venninne bodde bare 200 meter fra start, så 0840 dro vi ned til start hvor jeg begynte å varme opp litt. Det var mye folk, 7500 stilte til start.

Det var passe kaldt. Jeg løp i en lang skjorte, en kort ermet skjorte og vest. Passe kaldt. Jeg hadde flaske på ryggen og iPodi ørene.

Jeg stilte meg langt bak og kjørte mit egen løp fra start. Den ene etter den andre løp forbi meg, men det var helt greit. Jeg startet veldig rolig, ville være sikker på at jeg hadde noe å gå på. Planen var å se hvordan det gikk frem til 13km. Det var da en mulighet til å slutte der.

Jeg hadde og planlagt at jeg skulle gå opp de 3 bakkene og ved drikke stasjonene. Det var mye folk ute til å være så tidlig på en søndag. Det gikk veldig lett i starten, men jeg satte ikke opp farten. Første bakken jogget jeg opp, men de to siste gikk jeg raskt. Jeg drakk ved hver stasjon utenom den siste, da ville jeg bare komme meg i mål.

Ved 10km var fremdeles formen bra, og ved 13km var det ikke snakk om å slutte. Der fikk jeg og i meg noen banan biter og en halv energi bar, det hjalp på. Jeg prøvde å være flink å drikke, og jeg var ikke spesielt tørst da jeg kom i mål, så det funket nok.

Ved 14km fikk jeg en ny giv og satte faktisk farten opp litt. Jeg løp faktisk forbi en del her, og de tok meg ikke igjen. Jeg hadde en sang med bra tempo som jeg spilte hele tiden på iPod’en. Ved 15km ble jeg løpt igjen av første og andre maraton løper. Da var tiden 2:10.Ved 17km begynte jeg å se etter km skilt. Det hadde jeg ikke frem til da, men nå begynte jeg å merke det.

18km og vi var på vei inn i byen igjen. Mye folk som var kjempe flinke til å heie. Her hadde vi og maraton løperne løpende mot oss. Veldig glad jeg ikke hadde en runde til du. Fra her og innover gikk det bare på vilje. Jeg viste at om jeg begynte å gå så kom jeg aldri til å begynne å løpe igjen.

Siste 2km var en pine. Jeg var stiv, det var vondt, og det gikk ikke spesielt fort. Men alle som stod og heiet fikk meg til å fortsette. Utrolig motiverende.

Inn mot mål løp vi på en plattform hevet litt over publikum. Det å se mål ballongen var en utrolig følelse. Jeg vare smilte de siste 200m. Det var duske damer og fotografer og når man gikk over mål ble man tatt i hånden av arrangøren. Jeg fikk og medalje, et håndkle over skuldrene og en Asics løpe lue til vinteren.

Jeg var så stolt av meg selv når jeg kom i mål at jeg hadde mest lyst til å grine. Jeg var stiv, det var vondt, men jeg hadde klart det.

I dag fikk jeg beskjed om at bildene fra løpet var lagt ut, og vist var det 7 bilder av meg, 2 hvor jeg løper i mål, og man kan se at jeg bare smiler. De kunne jeg laste ned gratis, og det syntes jeg var en kjempe service. Jeg hadde og registrert mobile nr til mine foreldre, så de fikk oppdatering med tiden med en gang jeg kom i mål. Det og gratis.

Jeg hadde en kjempe opplevelse igjennom hele løpet, noe jeg kunne tenke meg igjen. Så, som nevnt tidligere, så begynner jeg maraton trening om 5 uker. Da er det 18 uker til Vienna City Maraton. Der må jeg komme inn under ca 5:30. Jeg skal bruke disse neste 5 ukene på intervall trening og se om jeg kan få opp farten litt.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *